IL TEMPO
1-1 Tor H. Bjørgum (25.str)

2-2 Erik Hoff (52.)

3-2 Eirik Rønning (62.)
( Arne Aaslid )

FLATÅS
0-1 (10.)
1-2 (33.)
3-3 (82.)
3-4 (85.)
3-5 (90+.)

Sjansestatistikk: 7-12
Tilskuere: 9

IL Tempo stilte mannssterke til dyst på Nissekollen. Forventningene var store og flere sterke IL Tempo-personligheter uttalte på forhånd at dette var en kamp IL Tempo lett kom til å vinne. Med bare Magnus Sarheim og Fredrik Lamøy ute, kunne vi vanskelig si oss uenig i de forsiktige spådommene.

Vi tok umiddelbart kontroll over ballen og satte Flatås-forsvaret under press umiddelbart, med bevegelser bakfra og hurtig pasningsspill. Eivind Bjaaland tok rollen han ble gitt på strak arm og kommanderte sine medspillere både offensivt og defensivt. Det som dog viste seg som et problem kampen igjennom, var Flatås' disiplinerte forsvarsspill som lå bare og ventet på IL Tempo-angrepene og IL Tempos manglende bevegelser og kreativitet mot etablert forsvar.

Det var ingen sjanser å nevne i starten av kampen, men IL Tempo dominerte ballbesittelsen, uten at man kan skryte av et godt kollektivt bevegelsesmønster. Bjaaland ble tvunget til å slå opp på markert spiller som ikke greide å rykke seg fri markøren, noe som resulterte i mange brudd for bortelaget. 1-0 målet kom indirekte som resultat av fantasiløst angrepsspill, dog var Ove Hoffs første involvering av det ukonsentrerte og slapp et dvaskt skudd under seg fra kanten av 16-meteren. IL Tempo kunne intet annet gjøre enn å sukke og kikke apatisk ut i luften. Flere enn én tenkte nok tanken om nok en "IL Tempo-mål".

Vant som vi er med å slippe inn kampens første mål, virket det ikke som om spillerne nevneverdig lot seg påvirke og fortsatte å holde ballen i laget. Dog var det ikke før vi fikk en overgang midtveis i omgangen at vi kom til å første sjanse. Hoff kom seg endelig fri fra oppasseren sin og slo en flott pasning bak stopperen som Haaken tok ned på brystkassa. Som selvutnevnt norgesmester i brystdemping, må nok "Dandy" (?) se seg noe heldig i at dommeren trodde han så en felling innenfor 16-meteren. I ettertid levnes det liten tvil om at sesongens toppscorer gled for egen regning, men at straffesparket var av det arrogante og sikre slaget, kan man vanskelig disputere.

Utligningsjobben var gjort og vi ventet nå spent på hva fortsettelsen ville føre med seg. Med blanke ark og mange individuelle fargestifter så vi for oss fortsettelsen som kunstnerisk artistneri. Merkelig nok greier vi ikke å fylle på med nok folk og gir ballfører få muligheter forover på banen. Pasningen bakover på banen blir ofte siste og eneste logiske utvei, men ei heller forsvarerne finner gode løsninger i lengderetning. Få løp gir få rom for andre og presisjonen skal være stor om enkeltspillere skal greie å tre ballen gjennom når en millimeters bom fører med seg skjebnesvangre overgangsmuligheter for motstanderen.

Det var akkurat det som skjedde på 1-2 målet da Erik Hoffs fantasi ble strukket i ytterlinjer og med ett befant seg feilvendt på høyresiden. Et skandaløst forsøk på å flikke ballen oppover langs sidelinja til Andreas Thyge Nielsen, gav Flatås en overgang de utnyttet på beste merke. Selv om Bjaaland/Larsen med enkelhet burde ryddet opp i situasjonen lot de seg altfor lure av kroppsfinter og dragninger fra Flatås-spilleren med Erik Hoff fortvilt dinglende i sin hale.

På dette tidspunktet hadde Ben Holan forlengst forlatt banen med en strekk som forhindret han i å yte mer enn 50%. Ben har i de siste kampene stått for mange gode bevegelser og for noe nytt og uventende som det er lenge siden vi har sett i IL Tempo. Arne greide aldri å prege kampen som han gjorde mot Byåsen sist og truet sjelden rommet mellom Flatås' forsvar og midtbane. Eirik var usynlig i 1. omgang og Lars Bondlid kom sjelden med i spillet offensivt. Grep måtte gjøres i pausen og det var bred enighet om at mulighetene for seier så absolutt var til stede. Frank Halvei tilbød seg for siste gang å stå i mål og tok over for Ove, mens Steinar Larsen fra hjørnet meldte at Bjørn fra Rennebu fra neste uke av er aktuell som ny IL Tempo-keeper.

Vi gikk ut adskillig høyere i 2. omgang og presset godt etter med laget. Fredric var i en periode aktivt med forover fra sin venstreback, men kombinerte ikke spesielt godt med Mads, men fungerte godt sammen debutanten Bondlid defensivt en stund. Arne og Eirik virket å våkne fra dvalen, mens Erik Hoff plutselig befant seg rettvendt med ball på motstanderens banehalvdel. Resultatet kom kort tid ut i omgangen, da Hoff kriget til seg ballen og kylte i vei et skudd fra 27 meter med yttersida som snek seg inn ved stanga.

Standarden var satt og intensjonene var klare. Flatås greide aldri å kontrollere ballinnehavet og mistet ballen til sultne IL Tempo-ulver. Frustrasjonen og forvirrelsen var total og bortelaget uttrykte teatralske og dramaturgiske ferdigheter ved valg av kroppspråk og verbale innsatser. Eirik plukket ofte ned ballen etter stuss fra Arne Aaslid og involverte en offensivt Andreas fra backen. 3-2 målet kom i samme gode IL Tempo-periode da Arne for første gang kom i medløp og utfordret stopperne til Flatås. Eirik trakk ut mot høyre og ble spilt fri før han dasket ballen utagbart i langhjørnet. Feiringen var av den innlevelsesrike og ærlige slaget med hendene over hodet og høylydte rop. IL Tempo hadde snudd underlege til ledelse for 3. gang på 4 kamper og et nytt godt utgangspunkt for å dra i land 3 viktige poeng.

Selv om vi forholdsvis tidlig så konturene av at skuldrene var hevet og redselen for å fortsette å spille ball begynte å dukke opp, var det noe som var nytt. Eivind Bjaaland og Steinar Larsen var gode i duell- og klareringsspillet og marginene så lenge ut til å være på vår side. Haaken hadde en liten mulighet til å avgjøre kampen da han forsøkte å vende bort stopperen sin høyt på banen, men det hele kuliminerte i gult kort til Bjørgum i ren frustrasjon. Tidligere hadde vi sett en illsint spiller hoppe og hytte ukontrollert med neven i febrilsk forsøk på svi pelsen av grisen etter et godt pasningsforsøk fra Eirik fra motsatt side.

Klokka tikket mot den siste innspurt og ut av ingenting fikk Flatås sin fortjente utligning. Ove mistet ballen for n'te gang på høyre midtbane da han igjen! vendte med ball inn i motstander. Andreas var på vei rundt Ove for å skape en potensiell overtallssituasjon og befant seg med ett på feil side. Vi fikk på merkelig vis klarert til corner, en corner en panikkartet Frank Halvei fistet i eget mål. Oppgitte IL Tempo-spillere tok avspark og det var ikke mye tvil om at nye forsøk på å sikre seieren ikke kom til å vinne frem for frustrasjonen. Det tok ikke lang tid for Flatås å score på nytt, nå etter en horribel innsats av Bondlid på egen banehalvdel som Flatås med enkelhet trillet i tomt mål 5 meter i offside-posisjon. Ydmykelsen ble komplettert på overtid da tykkasen på topp vendte av både Bjaaland og Larsen før han dunket ballen i nota bak en forbannet Frank Halvei før dommeren blåste for siste gang i fløyta...