ØYA FC
1-0 18'
2-0 32'
3-0 35'

IL TEMPO

Sjansestatistikk: 8-8
Forhold: Med tanke på forholdende som venter oss på søndag, er vi strengt tatt ekstremt lei av å spille på baner som Havstein og Lade kunstgress. Det innbyr ikke til den gode følelsen, men det var varmt og gutta glemte å drikke. I motsetning til i helgene.

IL Tempo-gutta varmet opp litt for syns skyld og fordi det er slikt man forventer av et topplag. Likevel kunne et trent øye lett avsløre en håpløs innstilling til kampen, lassevis av nykker og en motivasjon som ikke hører hjemme på dette nivået, eller andre nivåer forøvrig. Sverresborg hadde stilt med en rekke middelmådige 3. divisjonsspillere, ja, hvordan skulle da Øya FC kunne by oss på motstand. Dette skulle vi spasere inn, vi skulle valse over dem. Alt dette uten så mye som å svette en dråpe, sette en takling, få blod på knærne osv...

Det kunne bare ikke gå bra, og det gikk enda verre. Aggressiviteten var totalt fraværende. Spissene stod og så på det første kvarteret når pasning etter pasning ble strødd i Øya sitt bakrom. Hjemmelaget virket totalt uforberedt og IL Tempo kunne avgjort kampen i løpet av 10 minutter. Konsentrasjonen begynner å smitte over på resten av laget og midtbanen finner ikke sin ankerpunkt i det hele tatt. Preller og Johnsen spiller begge som indreløpere og ingen tar ansvaret for å fordele ballen.

Ove Hoff og Eirik Rønning skulle definere venstresiden i kampen og skifte posisjoner alt ettersom hvem som var høyest i banen. Det fungerte forsåvidt forover, men bakover var Ove konstant feilplassert og duoen måtte etter hvert bytte plass med Eirik på back og Ove på ving, uten at det ble stort bedre. Minutter senere blir Johnsen og Bjørgum plutselig skadet. Snakker vi bra oppvarming? Neppe. Nye rokeringer må til. Ove på topp sammen Preller. Eriksen på back, Eirik opp på sentralt midtbane. Det totale kaos hersker. I mellomtiden rekker Øya å løpe umarkert gjennom vår forsvarsfirer, der det ikke finnes sikring. Backene går så det suser fremover i banen og får heller ikke mye hjelp av flankene bakover.

Øya virker fornøyd med 1-0 og legger seg lenger bak. IL Tempo setter spillet på nytt, men er altfor utålmodige og stopperduoen setter full fart på rett inn i de eneste rommene som forløser seg og det blir ingenting ut av noe som helst. Et par nye baller i bakrom og et par gode dødballer byr likevel IL Tempo på store sjanser i denne perioden, men spissene står konstant og halvsover. Det er det komplette søvngjengeri fra ende til annen. Øya ligger taktisk godt bakover, men det er en kjensgjerning at bevegelse utløser pasning, ikke som IL Tempo praktiserte i denne omgangen, at pasningen utløser bevegelse. Sistnevnte vil aldri fungere.

Hjemmelaget utnytter kaoset til å score både 2-0 og 3-0. Andremålet for Larsen ta på sin kappe, et såkalt Stig Arild-skudd midt i mål med en anelse skru. 3-0 er en ren taklingsorgie på egen 5-meter av Thomas Eriksen som i stedet kunne sparket ballen vekk fra feltet, men forsøker i stedet å fremprovosere sine egen selvutløsende taklingsonani, men lykkes med det ikke annet enn å bli offer for ballens egen vilje, som til slutt ender opp for en Øya-spiller foran åpent mål.

I pause tar gutta grep om seg selv. Kampen er ikke tapt og etter hvert virker det som om spillerne faktisk begynner å tro på det. Hoff og Berg kommer inn og hjelper til å danne et rutinert fundament som har en god basis i 4-3-1-2 formasjonen. Planen er å presse høyt omgangen gjennom og det fungerer meget bra tidvis, men fortsatt må spillerne tørre å fullføre presset i langt større grad. Det er ikke bra å se at Robert Preller og Morten Berg plutselig falle tilbake i banen etter å ha forfulgt ballen i flere sekunder. Jaget må opprettholdes, koste hva det koste ville. Forøvrig skal det nevnes at Preller og Berg var de to som løp klart mest, spesielt i 2. omgang og skal ikke harseleres med forøvrig. Prellers perioder i kampen som spiss velger vi dog å se bort i fra.

Øyas taktikk er nå såre enkel. De ligger bak og venter på kontringer. Sistnevnte skulle de dog aldri lykkes med da Nils Dalehaug nærmest alene hamler opp med både 2 og 3 motspillere av gangen. En helt fantastisk omgang av Dalehaug som virkelig ikke aktet å gi seg før dommeren blåste av kampen. Dommeren på sin side hadde en god dag på jobben, men overså trolig to IL Tempo-avslutninger som var over streken etter corner. Anbefalingen til IL Tempo-spillerne får være å forsøke å dunke ballen opp i nettaket og med en anelse mer kraft. Man føler på en måte at det er ballen som treffer spilleren og ikke omvendt. Skyt, din jævel! Skyt!!

Aalbu skyter i krysset, men keeper fister over, Eikebrokk lobber over keeper, men ballen sneier tverra. Hoff forsøker å få corner, får innkast. Olsen forsøker å få rødt kort, får bare gult. Dommeren var ikke dum. Ove har lite eller ingenting å gjøre i målet, kanskje burde han stått fra start av, men det er umulig å se tilbake på og konkludere med nå, ettersom kampforløpet ble som det ble. Faktisk finnes det ingen som helst intensjoner om å stå bak noe slangeprat og skape syndebukker og manifestere IL Tempos manglende innstilling. Sakens essens er at vi spilte to kamper på to dager, mot to enormt arbeidsvillige lag. Det tæret mer på kreftene enn først antatt, spesielt på det mentale plan. IL Tempo-gutta greide ikke å omstille seg raskt nok til ny kamp. Dermed er vi ikke lenger ubeseiret, men forhåpentligvis kan akkurat den biten nå legges bort slik at vi igjen kan begynne å spille den gla-fotballen vi har stått for i så langt tid. Slippe seg litt mer løs, finne tilbake til smilet og humøret og da er det garantert ikke lenge før vi er tilbake på toppen av tabellen. Der vi alle forventer at vi bør være, realistisk eller ikke.

Nå venter Flatås på søndag til sesongens første hjemmekamp på Nissekollen. Flatås, vi gleder oss! Gjør dere???