Trond-Erik Skårens tidlige scoring, og ledermål, var omtrent det eneste positive som kunne tas ut av kampen.
Kan hende var det fortjent, for ingen av lagene hadde prestert spesielt mye, men målet var likevel preget av tilfeldigheter, og alt annet enn god samhandling.
Og i hvert fall ikke noe IL Tempo hadde trent på.
Det var i så måte mer et varsko om hva som skulle komme på. Og til slutt, stå igjen som ingenting annet enn et betydningsløst plaster på såret.
For IL Tempos del hadde ikke kampen betydning for opprykk - dét toget forlot perrongen for lenge siden - men det var en mulighet til å vise seg frem - samt ta revansj for tapet på Charlottenlund kunstgress tidligere i vår.
Selv med Emil Hauge, Fabian Abueg Gomez og Magnus Sandnes ute, var det ingen som brydde seg i større grad over dét. For parolen hele sesongen har vært at stallen er bred, og at styrke måles i båndene som holder spillerne sammen.
Dessuten blir det spekulasjoner å i ettertid gjøre et poeng av at de tre spillernes fravær kunne gjort en forskjell.
For det kunne de gjort, og det hadde de sikkert gjort. En spekulasjon som kun har funksjon som matematisk formel med den ukjente faktoren X.
(IF X then W)
Noe som overhodet ikke gir noen som helst form for mening.
Dermed var det opp til resten. Som sviktet.
Monumentalt. For Y (resten) var lik R. Som i Ræva.
Det var kan hende en av IL Tempos ti dårligste kamper gjennom tidene, men det er noe statistikken får ta seg av.
Frem til Skårens tidlige scoring, et hulter-til-bulter mål, som kom ut av ingenting på venstresiden, var nok IL Tempo det beste laget. Men med en midtbane som aldri maktet å snu spillet fra venstre til høyre, men gang på gang valgte trange, nærmest umulige, løsninger for spillerne, var det akkurat den invitasjonen Charlottenlund 2 trengte for å komme inn i kampen igjen.
Det var invitasjon til brudd og gjenvinninger - og påfølgende kontringer.
Likevel tok det lang tid før bortelaget forstod hvilken gavepakke de stod ovenfor. Men sent er bedre enn aldri, og til pause stod det 1-1. Enda en håpløs pasning på midten, brudd, kontring og scoring.
Bård Haugvik tok på seg skylden for ikke å operere som sweeper, men keeperkjempen kan vanskelig lastes.
1-1 til pause var rettferdig nok. For det var en forferdelig fotballkamp. Det må ha vært en pine for den nøytrale tilskuer - og kameracrew'et, som hadde som oppgave å feste en fotballkamp til filmarkivene, ga opp midtveis, og ga faen.
Akkurat som IL Tempo-spillerne.
For det er noe typisk over den holdningen også. Det har skjedd mange ganger før. At IL Tempo er så misfornøyd med egen innsats og spillkvalitet, at i pausen, i stedet for å stikke fingeren i jordan og si; "ja, vi spilte dårlig, men kampen er heldigvis ikke tapt - vi har fått en ny sjanse", så svartmales situasjonen så til de grader, at situasjonen nærmest beskrives som umulig, og inspirasjon og motivasjonen fungerer fullstendig mot sin hensikt.
Det er nærmest en kollektiv moralødeleggelse - ansvarsfraskrivelse, fornektelse og skyldfordeling.
I motsetning til Charlottenlund 2 - som spilte en minst like dårlig 1. omgang som IL Tempo, men som i pausen bygde, bygde opp, i stedet for å rive, rive ned. Og tok godt vare på muligheten(e).
For de fikk de servert mange av. Det var mange servitører på IL Tempo denne søndagen. For sjelden kan vel et bortelag fått så mange gode pasninger - fra hjemmelaget!
Katastrofen ble innledet tidlig.
Med to kjappe CSK-mål, uten at IL Tempo greide å svare.
Faktum er at IL Tempo sjelden har skapt så få målsjanser i løpet av 90 minutter. Og er man i overkant streng, noe som må være lov i sådan stund, så skapte ikke IL Tempo en eneste målsjanse - for seg selv.
Nærmere beskrivelse av antall ballmist og samhandling bør være overflødig.
Det er faktisk ikke mer å dvele over. Foruten en bønn om at noe lignende aldri må få skje igjen. Med eller uten Sandnes, Gomez og Hauge.
For DEN forklaringen gjør at spillerne som spilte slipper alt for lett unna...
Bård HAUGVIK
Bruno COELHO › 70°