ONSDAG 25. JUNI 2009

InfoPrint Bears blogger om golf:
Når Tiger er tigerunge og Leo er løvekonge.

(Golfbanen) Klokka har såvidt passert 07 søndag morgen. Jeg har vasket av meg en tre-dagers bakrus, til hennes store frustrasjon sendt hjem gårsdagens erobring rekordtidlig, og kjørt rekordraskt fra Leangen til Stjørdal Golfklubb. Med rekordhøy promille. Jeg har en følelse av at dette kan bli en god dag.

7’er-jernet speiler seg i strålende morrasol og jeg kjenner at mitt nøttebrune meg kan bli enda mer nøttebrunt i løpet av dagen. Hansken er sliten, litt ruskete i grepet, men det går et gammelt golfordtak om at du aldri skal spille med nytt utstyr når det gjelder som mest. I dag gjelder det.

Jeg varmer opp og svingen føles rytmisk og stødig. Jeg svinger litt ekstra for å kjenne etter om jeg har den ekstra snerten som alle golfspillere ønsker seg på dager som denne. Jeg har den. Går gjennom faste rutiner, fra 9’ern-jernet helt ned til 3’ern. Det går som smurt. Driver’n og 3’er-wooden går snorrett og langt forbi skiltene som markerer for 200 meter. Selv om det er slak oppoverbakke. På treningsgreenen virker det som om putteren har innebygd gps, kart og kompass i ett. Jeg treffer akkurat der jeg sikter. Lengde og retning. Lyden av en golfball som ruller i koppen er den beste lyden jeg kan tenke meg. Det er ingenting å sette fingeren på. Dette går som smurt. Alt går etter planen.

Murphys lov #5: Når alt går etter planen, er det et tegn på at noe kommer til å gå galt.

Hilser på Thyge Nielsen, Michaelsen og Odden. Hyggelige golfere med høyt handicap. Jeg tildeles honnøren og peg’er selvsikkert opp en Titleist ProV1. Jeg lukker øynene og visualiserer 7’er-jern som treffer ball, ball som treffer green. Tungt innpust, utpust, jålete prøvesving.

Murphys lov #1: Ingenting er så lett som det ser ut til (alternativt: Brødskiva faller alltid (på den skitneste delen av gulvet) med smørsida ned).

Hullet er rundt 150 meter, nedoverbakke, utslag fra en syntetisk høyde. Ballen vil falle tungt på greenen, null rulle. Jeg har gjort dette hullet tusen ganger. Det er lett, et av banens letteste, høy index. Jeg er sikker på meg selv. Det er et slag hvem som helst kan utføre. Baksving, fremsving og...

...tidenes feilslag.

Jeg treffer ballen fra utsiden og inn, helt ute på tåa. Det viner i ballen når den forlater peg’en og den passerer såvidt trekronene som står til høyre nedenfor tee’en. Idet man tror ballen ikke kan skli lenger ut til høyre, gjør den akkurat det. Ballen spretter på en liten høyde og ruller ned i en grøft. Det har regnet dagen før og gresset er vått. Som en slange sniker ballen seg gjennom det lange gresset og blir liggende i tjukk-roughen. Vi finner den etter 4 minutters leting. Jeg ligger i underkant av 120 meter fra greenen og har ikke lenger en følelse av dette kan bli en god dag.

Ett slag og 10 sekunder senere ligger ballen 40 cm fra koppen. Jeg bruker baksiden av wedge’n og tap’er i for en enkel par.

Det er bemerkelsesverdig hvordan Murphys lov i perioder ser ut til å spille på samme lovmessigheter som golf. Men i motsetning til Murphys lov søker golfen regelmessig tilflukt i det umulige. For når ingenting går etter planen og alt ser ut til å gå til helvete, så gjør det likevel ikke det. For ett eneste slag, i ett eneste øyeblikk, mestrer jeg det selv ikke Tiger Woods mestrer. I ett eneste slag er det ingen over, ingen ved siden. Jeg er uovertruffen i akkurat dette ene øyeblikket. Og det er disse øyeblikkene jeg spiller for.

Øyeblikkene.

På de påfølgende hullene slår jeg tre bogeys og en birdie. Jeg ender på 11. plass av 16 spillere i turneringen. Men det mesterlige slaget på hull 1 glemmer jeg aldri. Det var det foreløpige siste store øyeblikket i resten av mitt liv. Jeg vet det kommer flere.

Jeg håper det kommer snart.

Løvekongen.