FREDAG 21. JUNI 2013, ROMOLSLIA KUNSTGRESS

IL TEMPO 3
FLATÅS 2


IL Tempo (4-1-2-3):
24.
TOR MARTIN OLSEN
5
3.
ANDREAS THYGE NIELSEN
5
4.
VEGAR OLSEN
-
29.
BJØRN ØYVIND SØNDMØR
5
6.
**KETIL THORSØ
7
19.
ROBERT PRELLER
6
7.
*BRUNO COELHO
7
15.
ØIVIND STOKLAND
5
12.
MAGNUS NIELSEN
5
14.
***VIDAR JENSSEN
8
10.
TOR HAAKON BJØRGUM
5
91.
ERIK EIKEBROKK
6
22.
MORTEN SOLEM
7
SNITT:
5,92
Dagens Kinderegg:
YAVUS AKBINA

Stilte seg disponibel som super-innbytter, til tross for overvekt og dårlig kampform. Lot seg ikke affisere av vektnål, tjukkasfornærmelser eller trang drakt, og feiret i bar overkropp etter å ha sikret seieren få minutter før slutt - og fikk det siste ordet.

Live!

89' Mål 3-2 IL Tempo (Yavus Akbina. Pasning fra Morten Solem)

86' Gult kort Flatås (Jonas Dragsnes)

79' Gult kort Flatås (Erik Eide Austberg)

71' Bytte IL Tempo (M. Nielsen inn)
71' Bytte IL Tempo (Stokland ut)

69' Mål 2-2 Flatås ()

35' Mål 2-1 IL Tempo (Ketil Thorsø. Pasning fra Morten Solem)

24' Mål 1-1 IL Tempo (Tor Haakon Bjørgum. Assist fra Bjørn Øyvind Søndmør)

23' Gult kort Flatås (Marius Kufaas Olsen)

14' Bytte IL Tempo (Søndmør inn)
14' Bytte IL Tempo (V. Olsen ut)

9' Mål 0-1 Flatås ()


 
11
SJANSER
5
10
SKUDD PÅ MÅL
4
8
SKUDD UTENFOR
6
1
STOLPESKUDD
1
7
HJØRNESPARK
4
2
OFFSIDE
1
0
GULE KORT
3
0
RØDE KORT
0
13
SPILLERE BENYTTET
15
58%
BALLINNEHAV
42%
KAMPREFERAT:

Jeg ble født i et lite tettsted ikke langt fra svenskegrensa. Det var en kald og forblåst vinternatt. Bølgene dundret mot Mjøsas bredder og tretoppene slo mot hverandre som piskeslag. Høyt over den snøhvite strandkanten sparte en ensom hauk krefter med brede vinger på vindens oppdrift. Haukens flukt skulle få avgjørende betydning for fremtiden min. For da jeg så verdens lys for første gang, var det første jeg så verken min mor eller min far, det var haukens positur med månen som bakgrunn. De ga meg navnet Haakon. Lite visste de da om at jeg skulle bli landsdelens beste lobber. Ja, kanskje verdens beste.

Grusbanene på Raufoss var verken plane, flate eller rektangulære. Banen ble krittet opp av en alkoholisert ex-fotballspiller som ingen lenger gadd huske navnet på. Legenden sa han hadde spilt for både Mjøndalen og Strømsgodsets 2. lag, som fikk sin avskjedigelse etter at han visstnok skal ha bommet for åpent mål med vilje, fordi pasningen kom fra en medspiller han ikke likte oppsynet på – og ikke ville gi vedkommende gleden av å få en målgivende pasning.

Legenden levde seg så sterk, at den dag i dag spekulerer folk i om han kritter linjene skeivt med vilje. Som en stille protest mot hele det norske fotballhierarkiet. Jeg skygget alltid banen da han kom for å kritte.

Da jeg var 8 år skulle jeg bli utsatt for en ny avgjørende hendelse i livet mitt. Ex-fotballspilleren ropte etter meg. Jeg hadde såvidt rukket å pakke sammen utstyret mitt, hentet ballen og begynte å spasere hjemover, da jeg hørte noen rope etter meg. Første gangen latet jeg som jeg ikke hørte noe, den andre gangen stoppet jeg opp, snudde såvidt på hodet i den retning lyden kom fra, for liksom å høre etter om jeg hørte rett. Den tredje gangen, idet jeg skulle til å gå videre, hadde jeg ikke noe valg. Han hadde ropt navnet mitt. Jeg snudde meg, jeg fryktet for livet – og var livredd. For første, og siste gang, i livet, hadde jeg maxpuls.

Det har nå gått 24 timer etter Flatås-kampen. Jeg utlignet til 1-1 og la til rette for at noen andre skulle bli dagens helt. I ettertenksomhetens øyeblikk har jeg egentlig bare én mann å takke. Nei, ikke Gøran Sørloth, for at han ga meg trøye nr 10 etter en Rosenborg-kamp i ’88. Ei heller kan jeg takke Alan Shearer for at han dunket inn mål på mål for Newcastle.

Jeg har kun én mann å takke. En alkoholisert ex-fotballspiller, som jeg fortsatt ikke vet navnet på. Det var han som lærte meg å skyte med strak vrist, å curle ballen i lengste, utenfor keepers rekkevidde. Det var han som lærte meg det faktum at “det er alltid ledig i krysset.” Og det var han som lærte meg at det aldri er godt nok å være nr 2. Fordi hvis du ikke er først, så er du sist.

Det var dessuten han som gjorde meg til det jeg er i dag. Til verdens beste lobber. Og det er ikke bare skryt. Det er sannsynligvis ingen i norsk fotball som har lobbet ballen flere ganger i mål enn meg.

Før kampen følte jeg meg ikke spesielt bra. Jeg fikk ikke i meg mat til frokost, og timene før kamp var preget av rastløshet og bekymring. Jeg fant ikke sokkene, skoene lukta død og fordervelse og skjorta var ikke vaska. Jeg tvang kjerringa til å vaske skjorta for hånd og brukte sparepengene til å kjøpe nye fotballsko og rakk avspark bare såvidt. Jeg regnet ikke med å spille, men på grunn av lite folk, var det mer som “førstemann til mølla” når det kom til laguttak.

Til tross for førkampens bekymringer, var jeg lett i steget og de gamle skoene satt som et skudd (de nye ga meg en dårlig feeling). Allerede etter 10 minutter hadde jeg hatt en enorm mulighet som jeg burde scora på. Jeg forbannet missen i flere minutter og ba nærmest til høyere makter om å få en ny snarlig. Åndene hørte tydeligvis min bønn, for jeg fikk en ny rett etterpå.

Men jeg bommet på den òg. Typisk nok scoret Flatås i det påfølgende angrepet. Jeg følte meg skyldig. Jeg forsøkte å hate Gudene, men kjente at forsøket var virkelighetsfjernt og fornektende. Jeg kikket mot himmelen, kysset korset og gjorde tegn med fingrene.

Jeg kjente på følelsen av skyld at det kom til å bli nattverd også denne søndagen. Og for en gangs skyld var det ikke bare under påskudd av altervin og upåkostet søndagsskjenk.

For er ikke alle gode ting tré?

Mine bønner skulle bli hørt. Og enda en gang skulle jeg levere. Innlegget kom fra høyre hånd. Jeg skyr dueller som pesten, i frykt for skader, og lot Bønna sette sine superkrefter og sin villskap til. Han touchet ballen såvidt, og den datt ned rett foran beina mine. Det var bare å sette bredsida til.

1-1.

Jeg jublet litt ekstra for akkurat det målet. Det kjentes som om jeg var tilbake. Som om jeg var riktig mann, på riktig plass, til riktig tid. Jeg visste vi kom til å vinne.

Ironien kom først senere.

Om det var derfor resten av kampen skulle bli et antiklimaks, vet jeg ikke. Var jeg fornøyd med det jeg hadde gjort? Visste jeg da, det jeg vet nå, at scoringen skulle bli min siste noensinne for IL Tempo, klubben i mitt hjerte, hadde jeg da jobbet hardere for å score én gang til?

Kanskje...

Da jeg ble byttet ut midtveis i andre, mistet jeg det. En halvfeit tyrker kom inn i stedet for meg. Kanskje var det det som gjorde det. Kanskje var det da jeg bestemte meg. For at nok var nok. At klubben ikke i stor nok grad anerkjente de fantastiske avslutteregenskapene. At de ikke i stor nok grad forstod hvem jeg var. Ikke bare en lodden pitbull som må strykes medhårs i motgang og mothårs i medgang.

Men verdens beste lobber.

Verdens beste ex-lobber, mener jeg.

For nå lobber jeg ikke lenger.

Den tredje og avgjørende hendelsen oppstod først etter at Yavus Akbina fikset seiersmålet sekunder før slutt. Og jublet på en slik måte at selv Fabio i Chippendale's måtte ha blitt pinlig berørt.

For det var da jeg forstod at jeg hadde utspilt min rolle. At andre krefter måtte få slippe til. At en æra var over. At det var på tide å takke for seg.

At IL Tempo hadde behov for en ny helt.

Og nettopp hadde fått han.



BØRS-KRITERIER:

Børsdebatten ser ikke ut til å ta slutt og det er jo vel og bra. For at diskusjonen skal få et mer håndfast og konkret preg over seg, legges her kriteriene for børspoengene ut.

"-" -
For få involveringer til å bli vurdert
1 - Forsøkte ikke engang
2 - Forsøkte, men mislyktes
3 - Dårlig
4 - Underkjent
5 - Brukbar/godkjent
6 - OK
7 - Bra
8 - Meget god
9 - Strålende
10 - Gigantisk