(Solbakken) Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen, evig liv og udødelighet.
Ifølge sagnet lever Føniks mellom 500 og 1000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Heliopolis, hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen.
I sportsjournalistikken er Føniks-metaforen et godt brukt bilde på idrettsutøvere eller idrettslag som har slått tilbake fra et tilsynelatende umulig utgangspunkt - gjerne mot en tilsynelatende uovervinnelig motstander.
Jonsvatnet er i utgangspunktet ikke en uovervinnelig motstander, men å ligge under med tre mål etter 30 minutter, på bortebane mot den ubeseirede serielederen, vil nok høres relativt uoverkommelig ut for folk flest.
Utgangspunktet for kampen var ingen analytisk utfordring:
Med tap eller uavgjort ville IL Tempo være helt ute av kampen om 1. plassen - i tillegg til å forlenge tapsrekken til 3.
Med seier ville IL Tempo åpne avdelingen igjen, og sørge for at både Vestbyen, Sjetne og IL Tempo kunne påberope seg et realistisk håp om å hente inn Jonsvatnets forsprang.
Det var derfor en kamp som handlet om mye mer enn tre poeng.
Med Ketil Thorsø, Robert Preller og Øystein Winsnes ute, måtte Erik Hoff atter en gang sjonglere med spillere disponible.
| ” |
En kamp som handlet om mye mer enn tre poeng |
Troppen talte 14 mann, men av disse var kronisk skadeutsatte Vidar Guttormsen, en ankelskjør Vegar Olsen og en keeper med høysnue.
Legges dette til tapsrekken og en elendig treningsuke, ville det vært en underdrivelse å påstå at IL Tempo stod overfor en stor prøvelse. Ikke bare fordi det var serielederen som stod på den andre banehalvdelen. Like mye fordi det positive samholdet og humøret fra treningsleiren i Spania var i ferd med å slå sprekker.
Det var opplagt at IL Tempo måtte finne tilbake til seg selv for å ha en realistisk sjanse til seier.
Etter 34 minutter var det ingenting som tydet på at IL Tempo hadde funnet noe som helst. For da var stillingen allerede 3-0 til hjemmelaget - og IL Tempo hadde knapt slått en pasning riktig, knapt vunnet en duell.
Elendigheten startet allerede etter 2 minutter. Én av utallige merkelige dommeravgjørelser går hjemmelagets vei - corner. Utsvingeren kommer før IL Tempo har greid å organisere seg, og krøll på første stang gjør at ballen får sprette i mål.
Jonsvatnet slår knapt en pasning langs bakken hele kampen. Oppskriften er så enkel, så trist, så deprimerende - men den er effektiv.
| ” |
Jonsvatnets oppskrift er enkel og trist - men veldig effektiv |
IL Tempo-angrepet evner ikke å presse sammen. Midtbanen vinner ikke andreballer. Forsvaret greier knapt å time en eneste langball. Ballen får sprette og Jonsvatnets aggressive press gir dem en rekke gunstige muligheter fra høy gjenvinning.
Det står 3-0 før IL Tempo har hatt en avslutning, ikke bare på, men mot mål. Enda verre: Jonsvatnet leder fullt fortjent.
Fugl Føniks ligger nede for telling.
Noe må gjøres. Kaptein Magnus Sandnes ofres - og Jørn Ove Asklund kommer inn. IL Tempo-trener Erik Hoff viser at selv ikke en kaptein er fredet. Det virker som signalverdien i byttet gir et større mentalt løft enn det nødvendigvis gir en umiddelbar taktisk effekt.
Det starter med et par gjenvinninger. Som til slutt ender i føttene til John Johnsen på høyre. Ballen svinges mot bakerste. Fabian har vært mye involvert så langt i kampen, men ikke lykkes med stort. Nå lykkes den lille colombianeren - og bredsider inn ballen fra 6 meter.
Det virker likevel mer som en tilfeldighet enn som en naturlig konsekvens av en lang rekke positive involveringer.
Fire minutter senere må akkurat den analysen revurderes. For da scorer IL Tempo igjen - og atter en gang er Gomez involvert. Innlegget fra venstre er av sjelden høy klasse - Eikebrokk har bare å sette hodet til fra 3 meter.
Det koker i Jonsvatnet-hodene. Spillerne begynner å løpe overalt, men ikke lenger sammen, mene noe om enhver situasjon, og ansvarsfraskrivelsen er lett å kjenne igjen fra IL Tempos siste kamper.
| ” |
Fugl Fønix
er tilbake i stående stilling |
Jonsvatnet har surfet på tidenes medgangsbølge i hele 2015 - som laget tok med seg inn fra opprykksesongen i 2014 - med marginer med seg i så godt som samtlige kamper denne sesongen. Mange vil mene at disse marginene trender motsatt av IL Tempo sine.
Marginer eller ikke. Bølgen er i ferd med å snu. Morten Solem klarerer ballen i krysset fra 40 meter. Pause.
Fugl Føniks er tilbake i stående.
Mål preger alltid fotballkamper - men sjelden mer enn denne. For det har på ingen måte vært noen sjansebonanza. Knapt én gang har noen av lagene evnet å skape en sjanse gjennom flere konstruktive trekk på rad. Jonsvatnet klinker ballen i angrep så fort muligheten byr seg - og IL Tempo ser ingen annen mulighet enn å bli med på moroa/elendigheten.
Etter det første reduseringsmålet har tendensen likevel snudd. For nå slår ikke Jonsvatnet langt lenger. De klarerer. IL Tempo vinner igjen ballen stadig høyere i banen, og forsvarsjobben, som i første omgang virket umulig, er nå mer til å leve med, og konsekvensen er uunngåelig.
4-3. IL Tempo har hentet inn Jonsvatnets tremålssledelse. Det er nesten ikke til å tro. John Johnsen eier venstre side av midtbanen. Jørn Ove Asklund eier sentralen. Og når den lynhurtige duoen kombinerer seg gjennom Jonsvatnets høyreside er snuoperasjonen et faktum. Etter 53 minutter fyrer sistnevnte av med venstra fra 14 meter. På dirra, til og med.
To minutter senere ruller ballen endelig i mål. For en suser!
Hva nå? Ligge bakpå, forsvare og vente på kontring - eller gå for matchball 5-3?
| ” |
Blodet renner og Haugvik
er nær ved å svime av |
20 minutter går egentlig uten at IL Tempo rekker å ta noe standpunkt. Halvparten av de 20 minuttene går med til å gi Bård Haugvik pleie. I en tilsynelatende helt ufarlig situasjon sklir IL Tempo-keeperen ut på 14 meter for å fange nok en ufarlig klarering fra hjemmelaget.
Med knottene først kaster Jonsvatnets Dag Ragnar Heggem seg inn med strake bein og knottene først, og
planter knottene rett over Haugviks høyre øye. Blodet renner og Haugvik er nær ved å svime av.
Dommeren gjør ingenting, men velger å gi frispark og gult kort når han får se blodet - 10 minutter senere.
Heggem forklarer sympatisk hva som skjedde: – Det er jo deilig å takle keeperen!
Situasjonen roer seg og kampens autoritære og konsekvente dommer setter igang spillet igjen. Men Haugvik er svimmel, ser stjerner og må bytte. Erik Hoff er nær ved å entre banen i oransje keeperutstyr og himmelske helteambisjoner hentet fra galskapens verden.
Heldigvis tar kaptein Sandnes ansvar og avverger en potensiell katatrofal situasjon.
Minutter senere når dramaet et nytt klimaks. I enda en av utallige muskeldueller mellom Vegar Olsen og David Melkvik - eller Keown og Carew, om du vil - blåser kampens forståelsesfulle og feilfrie dommer straffe - uten at noen av lagene forstår hvorfor.
Ja, det hadde vært andre straffesituasjoner, men dette? Det var ikke annet enn albuekontakt mellom spillerne - ikke engang skulder mot skulder - ingen gikk i bakken. Likevel klarer dommeren å påstå at trøya til Jonsvatnet-spilleren stod som et seil - og det fra umulig posisjon.
Linjedommeren, 10 meter unna med perfekt sikt, gjør ingen antydning til å vinke.
Sjokket er vanskelig å svelge - Sandnes kan intet gjøre med straffesparket.
| ” |
– Trøya til Jonsvatnet-spilleren står som et seil |
Langt inne i overtiden - grunnet Haugvik-skaden - begynner begge lagene å bli merkbart slitne. Rommet bak Jonsvatnets forsvar blir stadig større og både Gomez og Lervik er nære på å komme til særdeles gunstige alene-med-keepersituasjoner.
Men aldri større enn sjansen som oppstår fem minutter før slutt. Eikebrokk drar av to mann på venstre, og er alene med keeper. Men Eikebrokk spiller til høyre for seg, hvor Lervik har åpent mål. Sistnevnte virker sjokket, og bruker om mulig enda lenger tid enn Asklunds ledermål, og Jonsvatnet greier utrolig nok å redde på streken.
Det føles som alle sjansers mor også var IL Tempos siste sjanse.
Kampen er over. Snart...
Med overskudd
til tusen, på sitt tusende løp fra venstre mot høyre, kommer endelig Fabian Abueg Gomez i posisjon. Pasningen fra Asklund er perfekt, og Gomez skrår inn fra høyre - alene med keeper.
Om det er lobben som er akkurat høy nok eller keeperen som er akkurat lav nok, spiller ingen rolle.
To overtidsminutter senere ligger Gomez nederst i en bylt av jublende medspillere.
Fugl Føniks flyr igjen!
Sky is the limit.
Bård HAUGVIK
Fabian ABUEG GOMEZ
Bruno COELHO › 58°
