 Det å beherske Svedlovs dans er noe som tar en mannsalder å mestre. For folk flest er ikke engang et langt liv nok. De intrikate trinnene, den urytmiske rytmen og den dramaturgiske avslutningen gjør at dansen er forbeholdt det helt spesielle utvalgte mindretall. Derfor er det også slik at Svedlovdansere blir beundret og høyaktet verden over, når de en sjelden gang opptrer i offentlighet. En Svedlov-dansers motivasjon er ikke materiell rikdom og berømmelse. Svedlovdansen har dype indre moralske motiver og er i sitt korrekte uttrykk en speiling av danserens indre harmoni og balanse, og er i ideologien et bilde på et perfekt, uoppnåelig Utopia.
…
På mange måter minner Svedlovs dans om det å spille for IL Tempo. Det å mestre de forskjellige delene av IL Tempos spill, er også noe som tar lang tid – for det som er riktig den ene dagen, kan være riv, ruskende gal den neste. For som i Svedlovs dans er den enes steg og rytme helt og holdent avhengig av at partneren med nøyaktighet og eleganse tilpasser sin bevegelse til makkerens. Hvis disse to ikke er i overensstemmelse og samsvar er det ikke lenger en dans, men to isolerte tilfeller av danseparkettposører som opponerer mot hverandre og ikke med.
Sagt med andre ord: Kaos.
…
I følge legenden ble dansens oppfinner, Mikhail Svedlov, født i i Voualsk, i det gamle Sovjetunionen i forrige århundre. Han vokste opp i en konservativ familie med sterke marxistiske bånd. Det å lære dans var en viktig del av identitetsskapningen av kommunistisk ungdom og kunne for de dyktigste være en vei ut av det russiske fattigmannssamfunnet tuftet på likhet og avprivatisering.
…
Rissa spiller i røde drakter, og den kommunistiske fargen er tilfeldigvis rød.
Rissa kommer fra landet. Folk som bor på landet liker ikke sentralisering og hater fåmannsvelde.
Folk på landet setter selvbestemmelsesretten sin høyt. I helgene, når de drikker seg fulle på måneskinnsvin og sniffer bensin, låser de seg inne på hemmelige hytter og prater høyt, ravende og svulstig om autonomi, som om det var religion.
Rissa liker Rosenborg.
…
IL Tempo har ikke hytte på Rissa.
IL Tempo spiller ikke i røde drakter.
IL Tempo er uslåelige på hjemmebane (i alle fall i 2013).
IL Tempo er laget alle andre har våte drømmer om å slå.
IL Tempo blir motarbeidet fra statlig og sentralisert hold, med Norges Fotballforbund og Trøndelag Fotballkrets i spissen.
IL Tempo blir alltid ”rammet ”av uflaks og dårlige marginer.
IL Tempo blir alltid bortdømt av dommere.
…
Ingen IL Tempo-spillere kan Svedlovs dans.
Mange IL Tempo-spillere har danset på bord, bardisker og på Rio.
Noen IL Tempo-spillere trives bedre i Rio-trappa enn på dansegulvet.
Et fåtall IL Tempo-spillere synes ikke det er morsomt å jobbe hardt, og forklarer den manglende innsatsen med at de ser seg selv som kunstnere og ikke idrettsutøvere.
Utenforstående forståsegpåere ser ikke på disse som kunstnere.
Noen har til og med gått så langt som å sammenligne disse såkalte kunstnerne med playback-stjernen Vanilla Ice.
Én halvpart IL Tempo-spillere er ”ballmistere.” Den andre halvparten er ”ballvinnere”.
Det er store interne stridigheter om hvem som er hvem.
…
Tor Haakon Bjørgum har aldri vært i verken Sovjetunionen eller Russland. Det er i det hele tatt sjelden han er sør for Heimdal. Spilleren har gitt seg selv kunstnernavnet ”Haaken”.
”Haaken” er ikke kjent for å jobbe spesielt hardt.
”Haaken” scoret to mot Ørland for to uker siden.
”Haaken” mener man ut av ovennevnte kan slutte følgende:
- Jeg er den vestlige verdens fornemste lobber.
- Jeg er en kunstner.
…
Vegar Olsen synes ikke ”Haaken” er en kunstner.
Ulykkesfuglen Emil Hauge brakk armen etter 10 minutter idet han kastet seg inn i en takling for å avverge scoringsmulighet for bortelaget.
Hauge ble sendt til sykehuset. Hjemmepublikummet gjorde bekymrede miner.
Én av hjemmepublikummerne tilbød seg å kjøre Hauge til legevakten.
Dette medførte at antallet tilskuere ble halvert.
Med Hauge på banen spilte IL Tempo 1-0. Uten Hauge på banen spilte IL Tempo 1-1.
Det ubesvarte og nådeløse spørsmålet henger dermed i lufta:
- Er Emil Hauge en kjeks?
…
Morten Solem har ikke scoret så langt i år.
Morten Solem har hatt lassevis med sjanser i 2013.
Ut av dette mener ”Haaken” å slutte følgende:
- Morten Solem er ingen kunstner.
…
Mot Rissa spilles Solem alene gjennom tidlig i kampen. Solem avslutter rolig og kontrollert til side for keeper. Et lettelsens sukk går gjennom hjemmepublikummet. Solem har endelig fått hull på byllen og håper på ketchupeffekt.
Det blir ingen ketchupeffekt.
Og det står 1-0 til pause, med IL Tempo med et klart spillemessig overtak.
Rissa har ingen sjanser.
Rissa spiller fortsatt i rødt.
Det går rykter om at stalinkamerat Håkon Hiller leser russiske krimromaner i lyset fra nattbordlampa.
Det går rykter om at stalinkamerat Håkon Hiller har ”Maos lille røde” på innerlomma.
Rissa=Russia?
…
Inntil midtveis i 2. omgang leder IL Tempo fortsatt 1-0. Til tross for bøttevis av sjanser og umulige misser fra kloss hold.
Men så løper Erik Eikebrokk gjennom på venstre. Og får ballen. Av pasningsunikumet Vidar Jenssen. Unikum, fordi han stort sett aldri treffer det han sikter på. Men han treffer nå. Eller er det fordi Eikebrokks hurtighet gjør en elendig pasning god?
Eikebrokk scorer. Og IL Tempo har vel avgjort?
Det ser slik ut.
Inntil tampen. Inntil Rissa reduserer på nesten sin første sjanse i hele kampen. På corner.
Og igjen blir det nervøsitet. Men igjen rir IL Tempo stormen av. Og vinner med ett mål igjen.
For tredje gang i år: 3 hjemmekamper – 3 hjemmeseire. Full pott.
…
”Kunst for kunstens skyld.”
Dét er Svedlovs dans.
|
IL TEMPO
RISSA
77' Gult kort IL Tempo (Tor Haakon Bjørgum. Kjefting)
72'
Bytte IL Tempo (T. M. Olsen inn) 
68' Mål 2-1 Rissa (Kent Henrik Skalmerås. Corner)
Etter å ha slitt med strekkmerker og strekkskader hele vårsesongen var dagen duket for et etterlengtet comeback. Comebacket varte i en "håndfull" minutter før uhellet igjen var ute for spilleren med tilnavnet "Kjeks". Med armbrudd, hospitalbesøk og gips som den nådeløse konsekvens.
