Det startet i 1999...
Fredag 1. oktober 1999 var Trondheims fineste gutter samlet i et topp hemmelig møterom. Mellom 4 vegger ble IL Tempo til. Lover og paragrafer ble nedskrevet og de finurligste planer ble lagt om fremtida. Trønderfotball ble med ett totalforandret og fremtidskrønikene omskrevet.

I desember ble IL Tempo tatt opp i NIF og dager etterpå i Sør-Trøndelag Fotballkrets (i dag: Trøndelag Fotballkrets). Spillermaterialet var særs godt og ambisjonene var skyhøye. 3. divisjonsspill og NM- deltagelse innen 5 år ble ansett som et naturlig mål, talentmegden tatt i betraktning. Drakter ble kjøpt inn i forbindelse med Charlottenlund Julecup, som var lagets første offisifielle opptreden sammen. Her stilte IL Tempo med to lag, og blant spillerne var en rekke som aldri har ikledt seg IL Tempo-drakten senere og trolig ikke kommer til å gjøre det heller. Det ene laget gjorde sine saker bra og spesielt Joakim Rønning vil for alltid bli husket for sin piruettdemping med brystkassa og påfølgende nettsus. Laget kom til kvartfinalen hvor et forsterket Utleira, med bl.a. Joachim Walltin, Tejre Kvarme og Tor Trondsen ble for sterke.

...seriedebuten i 2000...
Grunnmuren i IL Tempo bestod stort sett av spillere fra Strindheim og Nidelv, men bidrag også fra bl.a. Ungkarskameratene og Nardo bidro til et solid fundament og opportunistiske holdninger. Trenerspørsmålet var ofte oppe til diskusjon. Meningene var delte, men det var et kontinuerlig flertall for å greie seg uten en trener. Jarle Aune og Dag Bones var to som ble nevnt som potensielle trenerskikkelser med fryktinngytende CV'er. Dog ble det med Erik Eikebrokk som oppmann/leder fra starten av sesongen. Kontingenten ble satt til 1 000 kr, uten at vi helt visste hvilke utgiftsposter vi kunne vente oss. Samlet inntekt denne sesongen var ca. 15 000 etter at de fleste betalte kontingent, noen betalte ikke og andre betalte halve. Utgiftene kom brått og uventet, bla. måtte det betales overgangsgebyr på kr. 200 for nesten alle spillerne, dommerne krevde sitt (350 per kamp) og baneleien må heller ikke glemmes. Matchballer og legeskrin var også utgifter denne sesongen.

På dette tidspunktet visste ingen at dette underskuddet skulle prege klubben de neste 4 sesongene, men det økonomiske spørsmålet var aldri noe som var et tema i spillergruppa. Klubben fikk betalt regningene akkurat ofte nok til å unngå torpedoer og inkassosøksmål, i en sesong hvor dugnader fortsatt bare var noe vi snakket om. Økonomien er tidligere nevnt og treningsfasilitetene var under enhver kritikk. Vi trente på gressbanen utenfor Leangen ishall, vi trente på kastefeltet på Lade kunstgress og vi tok til og med til takke med friområdet på Kristiansten festning til tider, foruten de få gangene vi snek oss til treningstid på Strindheim og Lerkendal kunstgress.

Hjemmebanen denne første sesongen var Lade 6 grus og Rosenborg grus. Intet yndet område for den gemene IL Tempo-spilleren, som anså seg som teknisk, underholdende og flott å se på. Likevel huskes det ikke som noe hyppig diskutert tema at vi raskest mulig ønsket oss over til andre forhold, som kunstgress. 20. mai var det så klart for IL Tempos debut i seriesammenheng. Frank Halvei ble til sin egen store overraskelse enstemmig valgt til kaptein og fikk stolt bære armpryden i kampen mot NTNUI 3 som IL Tempo til slutt slo 3-2. Som seg hør og bør fikk primus motor Erik Eikebrokk æren av å score det første målet, på frispark. Matchvinner ble Morten Berg på en fantastisk scoring helt oppe i krysset.

Det som kanskje huskes best fra denne sesongen er IL Tempos konstante mannskapsproblemer og interne kjefting. De interne uenighetene preget laget enormt i motgang mens maskinert virket å være velsmurt i medgang. Folk flest vil også ha store problemer med å glemme Vegar Bertelsens forsering av gjerdet på Rosenborg grus, hvor han svingte seg over, satt fast i gjerdestolpen og gikk på snørra på andre siden og fikk skuldra ut av ledd. Hjelp-hjelp. Ellers scoret Erik Eikebrokk fra avspark i en kamp mot Øya, som forøvrig var den eneste kampen IL Tempo tapte denne sesongen, hvoretter Øya leverte inn protest mot at IL Tempo hadde benyttet en ikke-berettiget spiller.

Sesongen lot seg prege av IL Tempos offensive innstilling og det ble scoret og sluppet inn ekstremt mange mål. Sesongens siste kamp stod på mange måter tilbake som et godt eksempel på hvordan hele sesongen hadde vært, da Munkholmen måtte starte kampen med 9 mann mot IL Tempo, og tapte til slutt kampen 6-9, forøvrig tidenes mestscorende IL Tempo-kamp. Tor Haakon Bjørgum endte sesongen som soleklar toppscorer, mens Erik Eikebrokk ble beste servitør.

Hjemmesidene fikk sin spede start og ble oppdatert veldig fort etter seire og relativt tregt etter tap og store frustrasjoner. Spillere utviste etter sesongen en viss misnøye med 3. plass, selv om dette medførte opprykk til 5. divisjon etter omstruktureringer i divisjonshierarkiet, men det kulminerte likevel det med det at Erik Eikebrokk måtte ta sin hatt og gå.

Disse debuterte i 2000: Frank Halvei, Roger Kværnø, Thor Øyvind Hansen, Stig Arild Gulbrandsen, Fredric Vogel, Magnus Sarheim, Jørgen Helgemo, Thomas Sundberg, Emil Hauge, Vegar Olsen, Morten Berg, Vegar Kne, Remí Karlsen, Martin Borgersen, Stein Olsen, Kyrre Kristiansen, Erik Eikebrokk, Erik Hoff, Tor Haakon Bjørgum, Håvard Grøm, Vidar Jenssen, John Johnsen, Joakim Rønning, Ståle Petersen, Rune Dahl, Vegard Bertelsen, Peter Dahlsbø + en som het Vidar.

...grushelvetet i 2001...
Etter at debutsesongen i 2000 gikk inn i historiebøkene fant IL Tempo etter hvert ut at det måtte ryddes opp i stallen. Mange spillee forlot klubben og nye måtte fylle de etterlattes hull. Erik Eikebrokk forlot IL Tempo til fordel for Kvik, mens Vidar Jenssen og John Johnsen signerte for Nardo. Også spillere som Kristiansen, Petersen, Helgemo og Dahl forlot klubben og ble etter hvert erstattet av Andreas Thyge Nielsen, Steinar Larsen, Bjørgn Magnus Iversen, Arne Aaslid og Martin Høyer-Hansen. I tillegg hadde en rekke spillere avsluttet førstegangstjenesten, slik at Frank Halvei, Lars Dyrdahl, Morten Berg og Erik Hoff første denne sesongen virkelig kunne begynne å sette farge på sine IL Tempo-karrierer.

Påny var Lade grus og Rosenborg grus hjemmebaner og blant lagene vi møtte for andre året på rad, var Steindølene og Munkholmen 2. Om første seriekamp på noen måte determinerte resten av sesongen, ville det bli en tung sesong. Eikebrokk, Jenssen og Johnsen var hentet inn som leiesoldater og Halvei hadde konvertert til midtbanespiller. Ingenting av dette viste seg å hjelpe da IL Tempo gikk på en 0-4 smell mot NTNUI 4 som umiddelbart viste seg som store opprykksfavoritter gjennom sin veldisiplinerte og taktiske spillestil. Studentene skulle likevel ikke holde sesongen gjennom da de knapt vant en kamp etter sommerferien.

IL Tempo spilte neste kamp som et skadet dyr og aldri siden har to spillere scoret hat-trick i samme kamp. Erik Hoff og Tor Haakon Bjørgum utførte mesterstykket og etter at de sesongen gjennom kjempet om å bli toppscorer og beste poengplukker, resulterte det med at spillerne føyk i tottene på hverandre og Hoff uttalte at han nektet å slå pasninger til Bjørgum. Joakim Rønning på sin side, stilte seg ikke bak noen av dem og uttalte at han nektet å slå pasninger til noen som helst.

Malvik FK 2 skilte seg tidlig ut som det beste laget, men da ryktene begynte å svirre rundt sommertider om at 2'er laget i avdelingen kom til å rykke opp, begynte IL Tempo-spillerne plutselig å mange til hyppigere treninger og forsterket seriøsitet. Steinar Larsen gikk i bresjen og dro med seg flere nye spillere på treninger på Strindheim kunstgress. Etter dette satte IL Tempo en rekord med 3 seire på rad, som skulle stå lenge, ja, kanskje litt for lenge. Med seier i sesongens fire siste kamper ville IL Tempo sikre seg 2. plassen foran Steindølene og Munkholmen 2 og rykke opp til 4. divisjon. Sekretær og daværende nestleder Vidar Jenssen flyttet flere kamper til Lade kunstgress, for at IL Tempo tilsynelatende skulle nyte fordel av et mykere underlag, uten at dette hjalp. Sesongen gikk ad undas i det øyeblikk Erik Hoff i pausen i oppgjøret Munkholmen-IL Tempo la om til 4-5-1 på stillingen 2-3. Kampen endte i katastrofesiffer og krokodilletårer og IL Tempo tapte til slutt hele 8-3.

Opprykket var nå kjørt og laget hadde ikke lenger noe å spille for. Likevel vil sesongens siste kamp for alltid gå inn i historiebøkene. Ikke bare fordi det var den første IL Tempo-kampen som ble filmet, og lagt ut på nettet, men også fordi den la grunnlaget for IL Tempos musikkvideo, som skulle komme ut et drøyt år senere, da Tor Haakon Bjørgum fikk beskjed av dommer Dag Tore Foss om å gå beint av banen om han kastet ballen en gang til i sitt eget hode og skyldte på motspilleren...

IL Tempo endte til slutt på 4. plass, én plass lavere enn i 2000-sesongen. For første gang ble "IL Tempo-gallaen" avholdt. Denne gangen på Pizzakjelleren, hvor kampen mellom IL Tempo og NTNUI 4 ble vist. I sin åpningstale annonserte Erik Eikebrokk at han trekker seg fra sin trenerstilling grunnet manglende resultater. Tor Haakon Bjørgum vant sin første "Poengplukker" og Morten Berg fikk sin fair play-pris i form av "Iron Man 2001." Kongepokalen gikk til Frank Halvei som dermed ble den første til å heve "Årets Gigant"-troféet og startet i sin påfølgende tale tradisjonen om "NESTE ÅR!"

PS: Torsdag 26. juli 2001 spilte et forsterket IL Tempo treningskamp mot 3. divisjonslaget Kvik. Kvik manglet ikke mer enn 3-4 nøkkelspillere grunnet ferie, men likevel var det lenge en jevn batalje. Geir Bekken spilte sin første kamp for IL Tempo, mens Erik Hoff stod bak målene. Matchvinner for Kvik: Tidligere IL Tempo-spiller Erik Eikebrokk. Bjørn Magnus Iversen måtte forlate banen på tampen av 1. omgang fordi han måtte så usannsynlig på ramma.

Disse debuterte i 2001: Lars Gjerdåker, Øysteni Winsnes, Kristian Talmo, Mads Grimsbu, Andreas Thyge Nielsen, Steinar Larsen, Jørn Løkaas, Lars Dyrdahl, Arne Aaslid, Martin Høyer-Hansen, Bjørn Magnus Iversen, Pål Cappelen, Anders Engum, Tølløv Heggem, Sondre Eikås, Halvdan Andersen.

...eventyret fortsetter neste uke...