Etter det forsmedelige premieretapet for National på ”stedet Gud glemte”, ble det tatt et kollektivt oppgjør hvor det ble forespurt og etterspurt om vikinger med hånd løftet for hugg, fanebærere og soldater som heller ofret et ben enn å etterlate en medsoldat på krigsmarken.
Skal man dømme etter førsteomgangen mot Sjetne, var det mer som at det var Hårek, enn en ekte viking, som hadde stilt til dyst.
Spørsmålet er hva IL Tempo-spillerne kan tillate seg å skylde på?
For scenen var satt. Revansjens time var opplagt der, og nesten alle som én burde hatt som intensjon å bevise at det som skjedde mot National var det sedvanlige hendelige uhellet, en glipp, en vekker til inspirasjon for en lang rekke seire på rad som ville føre IL Tempo helt til toppen av tabellen, plassen laget i lang tid har ment å være den eneste rette innehaver av.
Vårsola struttet med ultraviolette stråler, Sjetne varmet opp i sirkler i en latterlig brunfarge med tydelige ekstrementale konnotasjoner og IL Tempo var svartere enn noen gang, foruten Jenssen da, som stilte i joggebukse. Det virket ikke engang som kornkråkene, dysterhetens budbringere, varslet om utider, der de sveipet over Romolslia-engene og skrålte om kapp med publikummerne som strømmet til stadion som om Jenssens hjemmelagde vafler igjen ble solgt med kvantumsrabatt.
De skulle komme for sent dog. En utsultet Jenssen hadde for lengst forsynt seg både én og to ganger av matfatet.
Årets tilskuerrekord skulle i ettertid vise seg å skyldes noe helt annet enn vaffelsnacks, nemlig Emil Hauges hjemmedebut for IL Tempo og hans første offisielle kamp på Romolslia kunstgress. Det var nesten som om John Arne Riise selv skulle ha vært der.
”Bruno Coelho is a very light shade of black,” stod det skrevet på en av de enorme bannerne bortefansen hadde tatt med seg på kamp. Den iltre portugiseren skulle ikke la seg provosere, til tross for at han allerede følte seg voldsomt støtt over at peptalk’en lot hylle de norske vikingers ulne historie, og hans egen Magellan ble gjort til gjenstand for glemsel og uvesentlighet.
”Herregud,” sa en forarget Coelho.
Som vanlig.
Sjetne la seg bakpå fra start av, stengte rommene som IL Tempo-spillerne uansett ikke så, og fulgte pliktfullest de tunge løpene som IL Tempo-spillerne uansett ikke gikk på. IL Tempo var helt av, og spilte en omgang enda dårligere enn den mot National. Det var nesten ikke til å tro.
Konsekvensen var fatal. Én gang, to ganger. Sjetne gikk til pause med tomålsledelse. IL Tempo virket uberørte, skyldte litt på dommeren, litt på uflaks, og bittelitt på seg selv, for syns skyld.
Men noe må likevel ha skjedd i pausen. Kaptein for dagen, Håkon Hiller, hevet stemmen. Og når stalinkameraten taler gjør man lurt i å høre etter, om man ikke vil stå tilbake som resultat av nådeløs eksemplifisering og representasjon for knallhard straffesymbolikk.
Robert Preller var kritthvit i ansiktet da han fikk høre om Hillers stalinistiske fortid og anmerkninger i sosialdemokratiske marger.
”Kommunist”, sa Bruno Coelho.
”Portugal er en russisk koloni,” sa Håkon Hiller.
Ingenting, sa Bruno Coelho.
Og etablerte med det splitter nye historiske fakta. Det er ingenting som blir så fort glemt som historie.
Og heldigvis skulle 1. omgangen på Romolslia kunstgress raskt bli historie. For etter bare 10 minutters spill var IL Tempo tilbake, først på likt, så på 2-2. Først da Erik Eikebrokk fyrte av en skremmer rett på keeper fra 20, som keeperen glapp mellom hendene og bak seg i mål, dernest fra Vegar Olsen, etter at Vidar Jenssen hoppet over ballen etter corner, og lurte hele Sjetnemarka.
IL Tempo var tilbake, og senket skuldrene.
Og tok med seg hodet i samme slengen. For seieren var jo for lengst i boks, hva mer skulle til enn vel 10 minutters innsats?
Sjetne lot seg ikke be, og tok påny ledelsen etter å ha vært over midten én gang i (hele) 2. omgang.
Hva nå?
”Til urnene,” brølte Hiller bakfra, helt utenfor all historisk kontekst, som om det var kapteinsembetet han ønsket revotering om, som om han i det reneste mytteri ønsket å velte Ketil Thorsø fra kapteinstronen og gjøre den til sin oligarkiske egen.
Han hadde kanskje et poeng, for det var Hiller som svarte da spørsmålet alle stilte seg, mest av alt krevde et skikkelig svar:
Kunne IL Tempo slå tilbake igjen?
Hiller stanget Eikebrokks innlegg i bakken rett foran keeper, som tabbet seg ut på nytt, og vips så var det 3-3. Det var enda ”hope in the hanging snore.”
Kampen stod egentlig aldri og vippet. For IL Tempo hadde 0,1 tonn spillekåt ”Kula” på benken. Og mer er det ikke å si om den saken, annet enn at slike innhopp veier tungt. Sistnevntes duellspill avgjorde kampen for IL Tempo på en alt annet enn vikingaktig måte. ”Kula” trakk seg fra viktige dueller ikke bare én, ikke bare to, men tre ganger, noe som i sistnevnte tilfelle førte til at ballen rullet IL Tempos vei, Hillers vei, og IL Tempos store røde lot seg ikke be to ganger. På kommunistisk vis gled han ballen nådeløs inn i keepers lengste og ble tomålsscorer og matchvinner for IL Tempo, i en kamp som kanskje kan vise seg som en av de viktigste på veldig lenge.
Hiller-påvirkningen ble gjort komplett på overtid, for da så også Emil Hauge rødt, etter to gule.
"Historien viser at det ikke finnes noen uovervinnelig armé."
Sa Hiller. Uten bart.
|