(PERSAUNET) For seks dager siden innrømte trener Erik Hoff nye visjoner for IL Tempos spillestil, men han ville ikke si noe om hva dette innebar, foruten større fokus på det offensive.
I denne artikkelserien undersøker IL Tempo.no hvordan IL Tempo kan komme til å se ut, hvis laget baserer spillestilen sin på Arsenal, Rosenborg eller nederlandsk totalfotball...
« "THE ARSENAL WAY - VA VA VOOM"
Arsenal spiller en ekstrem ballbesittende og tålmodig spillestil. I teorien kan ikke laget tape en kamp så lenge laget har ballinnehav. Derfor, jo større prosent av ballinnehavet laget har, jo større er sannsynligheten for at laget vinner.
Stilen har tydelige rollefordelinger. Det vil aldri forekomme at en midtstopper slår lange diagonaler i bakrom, det vil heller aldri skje at den defensive midtbanespillere går på soloraid med ball. Ettersom laget flytter mange folk i angrep, er det helt avgjørende at laget forsøker å vinne igjen ballen så raskt som mulig.
« FORSVARSSPILLET
Egentlig består forsvaret av kombinasjonen av to elementer: 1) Gjenvinning av ball innen 6 sekunder etter ballmist 2) To midtstoppere og den defensive midtbanespilleren.
De tre sistnevnte viktigste oppgave er å falle av, og samtidig presse motstanderen bort fra eget mål, i påvente av at medspillerne gjør sine returløp. Backene og indreløperne er nødt til å ha ekstrem løpskapasitet og offervilje for at formasjonen skal fungere.
I høyt press minner
formasjonen mer om 3-4-3, med backene på høyde med flankespillerne, for å skape overtall på vingene.
« TÅLMODIGHET, TÅLMODIGHET, TÅLMODIGHET
Keeperen, Bård Haugvik/Wojciech Szczesny, vil alltid forsøke å sette igang kort og hurtig, på motsatt side av hvor han henter ballen fra, som forutsetter årvåkne og kontringssugne backer. Keeperen må være observant og på tå hev for baller i bakrom som midtstopperne tvinges til å la gå over seg.
Midtstopperne Vegar Olsen/Laurent Koscielny og den litt mer ubevegelige Håkon Hiller/Per Mertesacker må bite i seg offensive ambisjoner, foruten offensive dødballer, og må til enhver tid, så ofte de kan, søke enkle løsninger til en midtbanetrio, som jobber sammen for å løpe fri én av dem. Dette overtallet forsøkes så å videreføre til andre områder på banen.
Moralen er alltid at ett overtall i én sone, skal føre til et nytt overtall i en annen. Det defensive midtbaneankeret Bruno Coelho/Mikael Arteta, jobber som nederste 90-grader av et midtbanetriangel med Åsmund Nielsen, IL Tempos svar på Jack Wilshere, og John Johnsen/Aaron Ramsey. Mens Nielsen er den som tar seg forbi motstanderens ledd gjennom løp med ball, går Johnsen på løp uten ball, og befinner seg like ofte i motstanderens returrom, som lavt i banen for å skape overtall.
På vei frem må enhver ballfører vurdere om situasjonen tillater fortsettelse av kontringen, eller om det er tryggere å spille ballen tilbake til stopper/defensiv midtbane, og begynne oppbygging på nytt.
En rekke posisjonsbytter, og ett løp for å frigjøre et annet, er avgjørende for at de kreative spillerne skal få nok tid til å orkestrere angrepsspillet, med smarte stikkere og forløsende pasninger
« OVERLAPP - OVERTALL - OVERTAK
I denne formasjonen spiller Arsenal/IL Tempo med én utoverving på høyre, i dette tilfellet Trond-Erik Skåren/Walcott, som enten forsøker å slå innlegg fra dødlinja, eller spilles gjennom i rom 2 (mellom midtstopper/back) av indreløperne. Vingspillet på høyre forutsetter god forståelse mellom backen Emil Hauge/Mathieu Debuchy og ving, ettersom de begge vil søke å få ball ute på høyre, for å slå innlegg mot første stolpe.
På venstre spiller en innoverving, Fabian Abueg Gomez/Alexis Sanches, som forsøker å gjøre nytte av de konstante overlappene fra Morten Solem/Kieran Gibbs. Fra denne posisjonen, litt skrått utenfor 16-meteren, alternerer innovervingen å enten gå innover med ball med mulighet for skudd/stikker, eller å bruke overlappen på venstre. Solem/Gibbs vil ofte ligge høyere enn Gomez/Sanchez, kun for å frigjøre rom for sistnevnte.
Begge vinger har som oppgave å komme seg inn i 16-meteren som en spiss nummer 2, når angrepet skjer fra motstatt kant.
Spissen, Magnus Sandnes/Olivier Giroud, har to oppgaver: Den første er å være oppspillspunkt, enten for indreløpere på vei frem, eller hvis midtstopperne tvinges til å slå en lang ball. Valget herfra er å slå støtte til indreløper, eller på få touch ut på ving. Den andre jobben er å konstant angripe ball inne i feltet. Enten det er etter retur, stikker eller innlegg.
« PASSER DEN FOR IL TEMPO?
Denne formasjonen kan passe for IL Tempo, og er på mange måter likt det laget har spilt de siste årene. Likevel har IL Tempo vanskeligheter med å finne tålmodigheten for en slik spillestil, og har nok heller ikke presisjonen i pasningsspillet for å utnytte den maksimalt.
Defensivt har også IL Tempo, historisk sett, hatt for mye fokus på sin mann, fremfor å se hvor ballen befinner seg, noe som reduserer muligheten for rask gjenvinning betraktelig.
Offensivt har IL Tempo hatt for vane å bygge opp spillet sitt sentralt i banen, og ikke på ving. Tradisjonelt sett har raske vinger scoret IL Tempos mål, eller skudd fra midtbane. I hovedsak fordi klubben har manglet en typisk tanksenter.
2014-seongen var kanskje første gang klubben spilte med en typisk spydspiss, i Magnus Sandnes, og han ble også toppscorer. Men likevel ikke med mer enn 10 mål, halvparten av IL Tempo-rekorden.
» Neste gang: IL TEMPO SOM DRILLOS
