(Romolslia) Sesongen er på hell, men det var på ingen måte en kamp uten betydning. Jonsvatnet har i to sesonger forsøkt å overta rollen som IL Tempos nemesis, IL Tempos erkefiende.
Det har de ikke lyktes spesielt godt med, til tross for skrik og skrål, stygge taklinger og skittent spill.
I tillegg kjempet IL Tempo om andreplassen (all den tid Melhus sikret seriemesterskapet med seier over Malvik tidligere på dagen), mens Jonsvatnet trengte poeng (i sin 16. og siste seriekamp i 2016) for å være helt sikre på å berge plassen i 5. divisjon.
Og vær ikke i tvil: Det smalt allerede fra start av. I leggskinn, tunger og nettmasker.
IL Tempo gikk ut i hundre, og Jonsvatnet var på hæla. Etter fire minutter hadde Jonsvatnet allerede pådratt seg dommerens vrede, og minst ett gult kort.
I tillegg hadde det som så ut som en fullverdig scoring av Martin Husevåg blitt avvinket for offside.
Men det skulle ikke ta lang tid før ledermålet kom. IL Tempo stod høyt i banen. Jonsvatnet lavere og lavere. Angrepsbølge på angrepsbølge. Det var bare et tidsspørsmål.
Og når André Larsen scorer for IL Tempo er det som oftest et godt tegn. Ja, faktisk er det alltid et godt tegn: IL Tempo taper nemlig aldri når Larsen scorer.
Faktisk så har Larsen aldri vært med på å tape en kamp med IL Tempo. 13 kamper har gitt 11 seire og 2 uavgjort.
Det må være tilfeldig...
|
Larsen har
aldri vært med på å tape en kamp med
IL Tempo |
For den som bare så kampens første 20 minutter (om noen), må ha tenkt at dette kom til å bli overkjøring. Bortelaget kom seg aldri ut av egen sone - foruten lange, desperate klareringer mot en enslig spiss.
IL Tempo cruiset i cruise-modus. Helt til cruise-kontrollen plutselig sluttet å virke.
Magnus Sandnes, som kampen gjennom hadde en uro etter å jage nye angrep, valgte en vanskelig offensiv pasning ut mot vingen fremfor å rulle ball og bearbeide Jonsvatnets press, i bakre firer.
Tabbe. For pasningen ble brutt, og Jonsvatnet stormet i sitt første angrep. Sikringsspillet greide ikke å forutse Sandnes' dårlige pasning, og med ett var Jonsvatnets spiss alene med keeper. Bård Haugvik avverger skuddforsøket, men returen treffer spissen på vei ut, og spretter inn i det tomme målet.
Særdeles ufortjent, men kanskje fikk IL Tempo som fortjent; så merkelig det enn høres ut...
Deretter er det ikke bare cruise-kontrollen som blinker rødt, hele IL Tempo-maskineriet har tydelige problemer. Begynner drivstoff-tanken å gå tom etter en lang sesong, er det rust i forgasseren eller er det motoren som rett og slett er klar for vinterpause?
|
Er IL Tempo-motoren rett
og slett klar
for vinterpause? |
Å kalle det motorhavari er kanskje i drøyeste laget, men i bilmetaforenes verden er alt lov. Det gode spillet stopper opp. Bakover går det meste i nervøs revers, og kaptein Sandnes står med unnskyldende hender over hodet ikke bare én gang.
Det ebber ut til pause med 1-1. Det er rart hvordan fotballkamper snur.
Erik Eikebrokk og Åsmund Nielsen kommer inn for Ketil Thorsø og Eirik Ness Skåren. Bytte av to mindre deler fører til omfattende endringer av oppsettet.
Innen tjue minutter gjøres ytterligere to bytter; André Larsen og Emil Hauge halter av banen med strekk-følinger. Inn med Bruno Coelho og Robert Preller.
Det er vanskelig å si om det er på grunn av byttene, men på ett eller annet tidspunkt begynner IL Tempo å sette kombinasjonene igjen. Men kanskje er det ikke før Øystein Winsnes slår på turboen i sin vante indreløperposisjon.
Plutselig stemmer løpene, marginene er på IL Tempos side, og Jonsvatnet er på etterskudd; spesielt på flankene, som IL Tempo har brukt over en time på å forsøke å utnytte.
Det er på venstresiden det skjer. Eikebrokk spiller opp Gullaksen i rom. Med rasende blikk - etter å ha blitt flyttet ned på venstrebacken - stormer Gullaksen nedover flanken. En genial vipp forbi backen, som standhaftig mener at ballen er ute, gir rom til å legge ballen ut fem-og-førr.
Hvem der? Øystein Winsnes såklart!
Førstetouchen er perfekt, og plutselig er det helt åpent fra 14 meter. Winsnes skyter, slik læreboka sier, tilbake i hjørnet hvor pasningen kommer fra. Keeperen er sjanseløs, og IL Tempo jubler for ledelse.
|
| Sandnes har fått ned armene, og Åsmund Nielsen danser quickstep med sin oppasser |
Jonsvatnet gir ikke opp, men dette er utvilsomt kampens vendepunkt. Spillerne sliter med å glemme ballen som var/var ikke ute.
IL Tempo finner mer ut av det nå. Sandnes har fått ned armene, og Åsmund Nielsen danser quickstep med sin oppasser. Jonsvatnet-spilleren har tydeligvis ikke vært på samme dansekurs som Nielsen. Det er lekestue og enveiskjøring nå.
Fem minutter før slutt avgjøres kampen. For n'te gang byr Nielsen opp til dans uten at dansepartneren finner ut av stegene. Det går rett og slett for fort. Innlegget mot bakerste er perfekt, og ingen når frem til ballen før toppscorer Thomas Lervik står alene. Fra én meter bommer selvfølgelig ikke en toppscorer.
3-1. Og da er løpet kjørt.
På overtid får Øystein Winsnes muligheten til å bli tomålsscorer, fra straffemerket. I en ubehagelig situasjon blir Thomas Lervik regelrett meid i bakken av en smålig motspiller. Mens Lervik klynker og ynker seg på teatralsk vis, får syndebukken rødt kort av dommer Petter Eriksen.
Selv ikke Jonsvatnet-spillerne klager. Det er en første gang for alt.
Winsnes setter straffesparket i mål, etter eget sigende «hardt og lavt». Vel, det var i hvert fall lavt, men mål er mål.
Den umulige drømmen om førsteplass er dermed død, men det realistiske håpet om andreplass lever inn i siste serierunde (om ikke Rissa taper for Ørland på lørdag). Vinner IL Tempo bortekampen mot Malvik (et annet lag som kjemper for overlevelse) er sølvmedaljen sikker.
Bård HAUGVIK
‹ 45° 
Bruno COELHO ‹ 58° 
